Diplomati i virtuelle nasjoner

Hackernettverket Anonymous har den siste uken utført denial of service angrep mot nettsidene til CIA, FBI og det amerikanste Justisdepartementet. Angrepene skal være gjengjeldelse for at de amerikanske myndighetene fikk stengt fildelingsnettverket Megaupload.

Dette er bare ett av mange "krigshandlinger" mellom en nasjons myndigheter og en interessegruppe som primært eksisterer og har interesser på nettet.

Amerikanske myndigheter representerer en suveren stat. USA har et territorielt område hvor de utøver myndighet med voldsmonopol i form av politi og nasjonalgarden, og kommunikasjonsoperasjoner som også blant annet er kjent som propaganda. Dette utøves med grunnlag i et lovverk som er fattet av mer eller mindre demokratisk valgte politikere på vegne av statens innbyggere.

Når USAs interesser kommer i konflikt med andre suverene staters interesser, kommer prosedyrer til anvendelse om hvilke virkemidler USA kan bruke for å hevde og få gjennomslag for sine interesser, og hvordan de kan eskalere fra fredelige, til agressive, til voldelige virkemiddler.

Fredelige virkemiddler kan være kommunikasjon og dialog, informasjon og forhandlinger, fremmet via for eksempel media eller diplomatiet. Dette er virkemiddler som gir rom for å påvirke, men også å ta inn over seg den andres behov og ønsker, og å tilpasse seg dette. Det kalles toveis symmetrisk kommunikasjon i følge James E. Grunig. I spillteorien regner man med at to rasjonelle aktører vil handle slik at de oppnår det beste resultat for seg selv, og det oppnår de ved å ta hensyn til hverandre slik at det beste resultat er det som tilsammen er best for begge.

Agressive virkemiddler kan også begynne med informasjon, og det kan være forhandlinger med steile posisjoner og ingen ønske om å gi etter. Det kan også innebære fordreielse av informasjon, forfalskning av informasjon eller å skjule eller stjele informasjon, trussler om konsekvenser og trussler om vold. Det siste ligger i grenselandet til voldelige virkemiddler ettersom det dreier seg om krenkelser. Her har diplomatiet en rolle i den nedre og mildere delen av denne verktøykassen, mens byråer, agenter og cyberagenter i justis og militære organisasjoner utøver de krenkende handlingene. Når informasjonen går kun én vei og fra en sterkere og mer organisert part, kalles dette enveis asymmetrisk kommunikasjon. Utøverne av dette har ingen ønske om å gi etter, men snarere med alle middler å påtvinge den andre part sine egne meninger og virkeligehetsoppfatning.

Voldelige virkemiddler omfatter ransakninger og rassia, pågripelser og avhør, frihetsberøvelse, tortur, ødeleggelser, drap og krigshandlinger. I dette ligger det ingen kommunikasjon. Her har diplomatiet tapt og en forventer ikke at den annen part etterkommer ens forlangende, en tar det en vil ha og knuser det som måtte stå i veien.

Nettbrukere og fildelere utgjør en gruppe uten et territorielt område. Deres domene er et virtuelt og anarkistisk samfunn. De handlingene som utføres ved hjelp av internett er regulert av nasjonale lover, men brukerne kommer fra hele verden og det som er lov i ett land, kan være en forbrytelse i et annet. Det kan være vanskelig å vite i hvilket land en handling er begått avhengig av hvor serveren står, hvor mange som har deltatt i den og hvor fragmentert informasjonsflyten har vært. Har det i det hele tatt vært en intensjonell handling og har noen vært ansvarlig for den, eller er handlingen et resultat av selvorganisering, gruppetenkning og kollektiv intelligens?

Borgerne av internett er et samfunn med undergrupper, "stater" med ledere, voktere og håndhevere av lov og rett, etikk og moral, frivillige og næringsdrivende, skurker og helter. Det er vanskelig å si hvem som er hva, i forhold til at det er vanskelig å si hva som er rett og galt på internett; det er avhengig av øyet som ser og den enkeltes ståsted og interesser.

Min oppfatning av krigen mellom amerikanske myndigheter og gruppen Anonymous er at den står som en krig mellom to stater, hvor det som er loven i den ene territorielle staten, strider mot loven i den andre, virtuelle staten. På grunn av at den ene staten ikke anerkjenner den andres krav, tar de seg til rette og går til krig uten ønske om å forstå den andre parten, og uten ønske om dialog. Den territorielle part må likevel forholde seg til andre territorielle stater, og de har sterke begrensninger i hva de kan gjøre, hvem de kan gjøre det mot og hvor de kan gjøre det. Den virtuelle part er fragmentert og eksisterer over hele verden, og kan således ikke slås ut. De har ikke noe svakt punkt ettersom de er selvorganiserende, og personer i nettverket som blir arrestert vil straks erstattes av nye personer i andre land. Stengte servere er allerede speilet og de vil straks erstattes av nye servere i andre land, eller det virtuelle private nettverket vil endre struktur og organisering for å tilpasse seg trusselen.

Med erfaringene fra krigføringen i blant annet Vietnam, Korea, Irak og Afghanistan, skulle en nå tro at amerikanske myndigheter hadde lært hvordan de kjemper mot en asymmetrisk og fragmentert fiende; det eneste våpen som kan bite på er diplomati og toveis symmetrisk kommunikasjon. Da kreves det at motpartens behov og krav tas til etteretning og at en er villig til å forsake noe, for å vinne gjennom på noe annet.

Taxi - Scmaxi

Igjen, nok en gang; Jeg tar drosje, eller taxi, hjem fra et sosialt arrangement som varer ut over normale åpnngstider for næringslivet.

Starttaksten på takstameteret er 100,- kroner. Jeg setter meg inn og later som jeg ikke er mektig provosert over at vedkomne skal ha halvparten av turens verdi bare for å møte opp. Umiddelbart tenker jeg, som utallige ganger før; at det koster jo å ha en taxibil med innkjøp, servicer, bensin, lønn, forsikring osv...

Jeg setter meg inn og turen starter. Som vanlig må jeg ikke bare fortelle hvor jeg skal, men også hvordan en kommer seg dit. Jeg velger alltid Oslo Taxi fordi de har de fineste bilene og de eneste sjåførene som forstår hva du sier. Jeg kommer meg hjem men tør liksom ikke å fortelle akkurat hvilket hus jeg bor i. Jeg er skeptisk til folk jeg ikke kjenner. Regningen kommer på 200,- kroner for 6 minutters biltur. Ganger jeg dette med 10 får jeg 2000,- pr. minutt. Om jeg hadde bare kunnet fakturere 2000,- pr. time! Da hadde jeg vel aldri tatt en mastergrad med studielån og jobbet bakenden av meg med papirflytting og ansvar for andre. Da hadde jeg vel heller kjørt taxi! For det er vel taxikjøring myndighetene vil at vi intellektuelle skal bedrive? De vil vel aldri at vi skal ta utdanning og risikere vår kapital for å kunne innovere og verdiskape slik at vi kan skatte flerfoldige ganger til staten? Da ville vi jo bli kapital og ikke arbeidere, og arbeiderpartiet ville blitt marginalisert. Best vi holder oss til det trygge og fortsetter å undertrykke intelligensen. Da slipper vi å skape flere tapere... -og flere vinnere...

Verdensmesterskap på ski, trenger vi det?

Sitter her kl. 2200 på Aruba i 28 varmegrader med et glass Muton Cadet rosé og får et innfall som er skjeldent for meg. Må være fordi jeg er midt i studiet PR-ledelse og strategisk kommunikasjon ved BI, at jeg tenker VM på ski i Holmenkollen. Dette er jo et arrangement som er for en håndfull deltakere som i motsetning til meg ikke er fornøyd med å gå en kveldstur på amatørski i lysløypen på Skullerud for å få litt trening og samtidig kanskje få øye på et ekorn eller en rev som bruker løypene til å komme litt raskere fram i skogen enn hva løssnø kan fasilitere. Disse deltakerne er ikke i Oslo for å få litt mosjon og noen gode naturopplevelser, de er mest opptatt av å vinne sosial status og kanskje noen sponsorkroner. Av en eller annen grunn møter tusenvis av mennesker opp for å bivåne utøvernes prestasjoner, og mange fler overværer det hele via televisjon.

Nå skal jeg ikke gripe fatt i temaet økonomi. Jeg vil gjerne heller se på fenomenet sosial status, som i tillegg til utøvernes hådfaste, forgyllede eller andre metallegeringers bevis, nok kan berøre også de mange som er så superinteressert i VM på ski at alt annet på vike; jobb, familie og andre interesser. Det er kanskje viktig å ha vært der og viktig å kjenne resultatene, slik at en med en viss autoritet kan diskutere disse tingene med sine venner og bekjente, derigjennom å vinne sosial status. Dette er mine funderinger og bakteppe for følgende undring;

Hvorfor har ikke Oslo Ski-VM 2011 satset på markedsføring og informasjon gjennom sosiale medier?

Jeg regner med at svaret på dette er at ledelsen enten har vurdert at det ikke er noen gevinst, etterspørsel eller annen hensikt i å markedsføre eller informere gjennom de sosiale mediene, eller at de ikke har kompetanse på området. For egen del har jeg en lang liste med argumenter for å bruke Gowalla og Facebook, hvor de virker totalt fraværende. Begge disse kanalene har jeg den siste måneden brukt ivrig for å oppdage de stedene jeg har reist til, i området Florida og Karibien. Her har jeg funnet reisetips, informasjon, hemmeligheter og nødvendigheter som har spart meg for tid, penger, ubehageligheter og uhell, samtidig som at mundighetene og de kommersielle kreftene har hatt sin mulighet til å påvirke mine valg. Jeg vil tro at Oslo Ski-VM 2011 ville hatt nytte av de samme mulighetene, men det er kanskje slik at det er jeg som tar feil og at det er idretten og utøverne som er det viktigste med dette arrangementet. Forresten, overskriften er kun for å provosere eventuelle lesere til å interessere seg for artikkelen.